Skal, Skal ikke

Skal, Skal ikke

Hva legger man egentlig i et sånt uttrykk?

Det kan være så mangt. Skal jeg spise opp resten av maten min, eller skal jeg ikke.

Skal jeg rydde rommet, eller skal jeg ikke.

I mine tanker for tiden er Skal, Skal ikke et spørsmål jeg stiller meg selv når det kommer til kjærligheten. Man vet ikke hva en forelskelse egentlig er før man opplever den selv. For meg er forelskelse noe fantastisk, men samtidig veldig skummelt.

Jeg har møtt en fantastisk flott fyr. Vi har kjent hverandre en stund nå og det sa faktisk Pang ved første øyekontakt. Jeg følte fra det første øyekastet jeg la på han at det var kjærlighet ved første blikk.. Klisjé? Ja! Men sant? Oh Yes!

Vi har møttes ett par ganger i ettertid, han bor nemlig i Molde. Så det er ikke sånn at vi kan være sammen hver dag heller. Han er 24 og akkurat slik jeg vil min "rette" skal være.

Vi har det bra sammen de gangene vi er sammen. Koser oss med kino, venner og annet.

Og vi snakker sammen på telefon hver dag, opp til flere ganger daglig.

Men når det er sagt, frem til hva bloggen egentlig handler om <>.

Jeg er så utrolig forelsket i han at jeg ikke kan beskrive det med ord en gang.

Det som er, er det at vi har gått litt for fort frem. Så det har gjort oss litt skremt. Jeg liker ikke å gå får fort frem, for jeg vil ha god tid til å bli kjent med han. Ikke bare haste inn i ett forhold. Vanligvis hadde jeg nok gjort det, men ikke denne gangen. Dette er noe helt nytt for meg, noe helt spesielt. Han har vært forlovet før, noe som gjør han redd. Han er redd for å satse på meg, redd for å binde seg til meg, i frykt for at jeg skal dumpe han og såre han. Men det er det da, jeg har ikke vært forlovet før. Men frykten for å miste han er STOR! Jeg har aldri følt noe slikt før, og det er det som er skremmende. Skal jeg, eller skal jeg ikke? Jeg vil satse på han, jeg vil vente på han til han føler seg trygg på meg og klar. Men jeg er redd, jeg er redd det eneste jeg går å venter på er skuffelsen.

Skal jeg, eller skal jeg ikke?

Han sier han er glad i meg, at han liker meg veldig godt. Og at han savner meg hver gang vi ikke snakker på telefon eller har sett hverandre på en stund. Han sier han har troen på oss! Men har han egentlig det? Eller er det noe han bare sier får å rolig gjøre meg?! Det er så vanskelig å vite.

Alle skal vel igjennom kjærlighetssorg i løpet av livet, kanskje får jeg det nå. Men det håper jeg ikke. Uansett hva utfallet blir, så betyr han så vanvittig mye for meg. Det eneste jeg vil er at han tenker godt igjennom hva han selv vil, så tar vi det derfra. Om det ikke blir oss, så ønsker jeg han et godt liv for det. Jeg er såppass glad i han at det eneste jeg vil for han er LYKKEN!

Jeg bare håper den lykken blir med meg!

R!<3